Det var ikke min tur 

For en uke! Heldigvis er vi mennesker skrudd sammen slik at vi ikke tar inn mer enn vi kan håndtere. Og den siste uken har virkelig vært full av surrealistiske hendelser. Det er sjeldent jeg skriver et “rosa blogg” innlegg, men denne uka fikk jeg lyst til å dele med deg. Først og fremst fordi av og til skjer det vi minst venter oss. Og det er da vi kan ta i bruk de fantastiske hjelpemidlene vi har tilgjengelig hele tiden. En dyp pust og indre fokus!

#Lørdag 21. april

Det er marked hos The Doctor’s house, her nede i Madhia hvor jeg har bodd sammen med en venninne denne vinteren. Om morgenen drar jeg opp Ahamagama for å se på et sted jeg planlegger retrett til vinteren for norske kvinner. Kl. 11 kommer to av mine beste venner fra Colombo – to norske menn for å besøke meg. Jeg lager lunch vi går på stranden. De eneste vi treffer en en gruppe unge Buddhist munker som har fri fra tempel livet for noen timer. De små guttene plasker i vannet med oransje saronger, sola skinner på de blanke skallene. Oransje kapper henger på alle buskene nede ved stranden. Lavsesongen er på vei, så det er ikke mange steder vi kan bade, havet begynner å bli røffere, vi må være forsiktige. Munkene har okkupert det store “naturlige bassenget” jeg alltid pleier å bade i, så vi nyter turen på de endeløse strendene, og dropper badet denne lørdagen. 

Drar tilbake til den hvite beach villaen jeg bor i. Serverer lunch til venner. God mat. Nærhet. Latter. Samhold. Lykke.

Kvelden kommer og vi drar på konsert. Fullmånen speiler seg i havet som har roet seg ned. Glade mennesker. Musikk. Dans. Glede.

#Søndag 22. april 

Frokost på beachen sammen med mine norske venner. Hjem for å sminke meg, ta på meg finkjole og gjøre meg klar for påskebrunch på Taporbane restaurant på Cinnamon Grand i Colombo. Deilig å komme ut av slippersene og shortsen og få på seg finklærne. Vekk fra beachen, inn til byen.

Da vi er halvveis til Colombo ringer vår svenske venninne vi skal møte på Taporbane og spise påskebrunch med. – Cinnamon Grand, Kingsbury og Shangri La hotellene er bombet, det samme er tre kirker, sier hun. Vi sitter i bilen og ser på hverandre – dette kan ikke være riktig, sier min ene kopis, – la oss sjekke på nettet, du må ha fått feil informasjon, svarer han som er i telefonsamtalen. – Dette kan jo ikke være riktig, sier vi i kor og begynner å søke på nett. Attentatet har akkurat skjedd, det er ingenting kommer opp. Søker på Daily Mirror, Sunday Times, de lokale avisene vi pleier å lese, går inn på BBC, – ingenting. Jeg går inn på Facebook og skriver ”Sri Lanka Bomb Blast” det kommer opp noen sider, klikker på en av linkene og kommer rett inn på en LIVE sending direkte fra kirken i Batticaloa på østkysten av øya. Blodige mennesker løper rundt, døde kropper ligger strødd utover, noen skriker, andre sitter apatisk. Den uvirkelige beskjeden vi fikk i bilen, var riktig. Tårene kommer. Vi sitter i stillhet. Hva kan vi si? Vi har ikke ord. Nei – ikke nå igjen, dette landet har omfavnet freden, det er ikke krig her lengre. Det er ti år siden forrige gang bomben smalt. 

Bilder på nettet viser rester av bordet vi alltid sitter på som er blåst bort av en bombe. Kanskje satt det noen andre der og spiste frokost som ikke er med oss lengre. Vi forstår at det med stor sannsynlighet er mennesker vi kjenner som er drept. Flere av kelnerne som alltid tar så godt vare på oss ble brutalt drept på jobb på denne 1. påskedags frokosten. 

Jeg står vanligvis i kø på buffeen søndagene akkurat der hvor selvmordsbomberen utløste bomben. Og jeg var på vei til å stå der denne søndagen, men det var ikke min tur nå.

 Jeg drar hjem til min venninne som er singalesisk. Der vet de hvordan vi skal forholde oss i kriser, tenker jeg. Dessverre er Sri Lankerne vandt til å håndtere bomber. De hadde 30 år med borgerkrig. Lankeserne er sterke mennesker som har vært gjennom mye vondt, kolonisering, terror, og borgerkrig. De kan håndtere kriser.  

Det blir portforbud. Hele dagen blir jeg oppringt av norske medier som vil snakke med en nordmann på Sri Lanka. Alt er så uvirkelig. Som om jeg har sett en skrekkfilm som jeg ikke har vært del av. Som om livet mitt ses utenfra. Dagene går, det fortsetter. De leter etter bomber, gale mennesker full av hat har satt ut. Jeg kjenner meg mer og mer sliten. Alvoret synker innover. Terroren var så nær. To timer senere og jeg ville vært en del av det. Men det var ikke min tur nå. 

Her sitter vi i sofaen ved stambordet på Cinnamon Grand som ble blåst bort av bomben. 

#Onsdag 24. april 

Skal fly ut av Sri Lanka. Jeg blir oppfordret å komme tidlig. Sikkerhets styrkene er på plass. Flyplassen har høyberedskap men det går veldig greit. Det er portforbud frem til 4 på morgenen, så det er ikke så lett å få det til. Sjåføren som skal kjøre meg er sjåføren til en venn, jeg får ikke gitt han flybilletten min, fordi skal du reise har du lov til å være ute i gatene. Vi klarer å få det til. Reisen går til Singapore hvor jeg treffer en venninne som jeg ikke har sett på lenge fra Maldivene, hjerterom og varmt, nært møte. Tar båten over til Batam, en Indonesisk øy hvor jeg skal treffe min venninne Lusia. Vi skal jobbe med kvinner i fengsler hvor jeg skal ha mindfulness og yoga. 

Hjertet mitt blir alltid åpnet når jeg møter disse jentene. De fleste sitter og skal sone lange straffer. De er så sårbare der inne, hvor de hver natt deler rom med 50 andre kvinner. Det er trangt, de er låst inn mesteparten av dagen. Og der skal de være i mange, mange år. 

En ting vet jeg. Mindfulness og yoga hjelper deg til å håndtere livet. Til å være tilstede her og nå. Til å holde seg rolig når terroren uventet og brutalt viser seg. I møte med mennesker som har det vanskelig. For å overleve tøffe dager i fengslet. 

Portforbudet om kvelden i Colombo og møtet med jentene i fengslet setter friheten i perspektiv. Jeg elsker friheten min. Det er først når vi opplever begrensninger at vi opplever at det som vi tar som en selvfølge ikke er det.

Send healing vibes til dette vakre landet som har fått røsket opp gamle sår som var i ferd med å heles. Livet er skjørt og det er en tynn linje mellom liv og død. Når denne linjen brytes kan ingen vite, men en ting er sikkert at en dag blir den brutt. Hvordan vi bruker dagene på denne siden av linjen bestemmer hvordan livet vårt er. Og det er masse skjønnhet og kjærlighet rundt oss hvis vi kan bare åpne øynene og se det.

Takk for at du leser bloggen min, og takk for at du deler. Jeg har ikke gitt opp mitt vakre andre hjemland. De kommer til å komme gjennom denne krisen også. Drømmen er at det blir en stabil politisk situasjon der. La oss håpe at det ikke bare blir med drømmen. 

Klemmer fra Nina