Da jeg kom til Sri Lanka var jeg invitert av en lokal Buddhist munk.  Jeg traff han på Shipphol Flyplass i Amsterdam på vei hjem fra Caroline Myss institutt i Chicago. 

- Do you know my very good friends Mr. Bondevik and Mr. Solheim sa han da vi begynnte å snakke sammen. Vi ventet begge på neste Oslo fly. 


Jeg kom først i tre uker. Absolutt alle sa jeg var gal som reiste hit. Det vr borgerkrig, en krig som hadde pågått i over 30 år. Men jeg kjente jeg skulle reise. Etter under et år betemte jeg for å flytte hit. Selv om lukter og lyder var fremmed, følte jeg meg hjemme brant menneskene her. 


Tre år etter at jeg flyttet ned til Sri Lanka bestemte min kjære munk seg for å ta av seg munkekappen etter 30 år som munk for som han sa «I wan’t to follow my heart and I have so many buinessideas». Han fikk nytt navn, nye klær, nytt pass, rett og slett en helt ny identitet. Han gikk fra å være en høyt aktet munk som alle reiste seg for, knelte og kysset føttene til, til en helt vanlig ukjent mann.

For meg som strever med å meditere og holde tankene vekke i en stakket stund var det en stor trøst og høre at en mann som hadde meditert siden han var fire år (han ble faktisk gitt til templet som fire åring, i Østen er det status å ha en munk i familien) stadig får tanker i hodet, stadig nye ideer, stadig noe nytt han vil utforske.


Så hva er å følge hjertet sitt?
Hva er en åndelig kontrakt?
Og hvordan kan vi vite om vi følger hjertet eller andres forventninger?



Jeg synes min venn fra Sri Lanka er et glimrende eksempel. Han er født med gründer arketypen, den er i hans sjel. Uansett hvor mye han har prøvd å tilpasse seg sin kultur og sin families ønsker har han hele tiden fått det jeg kaller «downloads» hele tiden nye ideer som IKKE passet innenfor templets vegger.


Hans åndelige kontrakt er ikke å være munk, han skal ut i verden, han er en gründer, det er en arketype som er i hans sjel, en arketype som ønsker å skape en stor endring i verden gjennom sitt arbeid. Selvfølgelig kan du det som munk også – som Dalai Lama, men min venn, hans oppgave er å gjøre dette gjennom business. 



Han var modig nok til å ta valget. Jeg føler meg privilegert som har fått følge han på denne reisen (jeg bor på Sri Lanka have året) og jeg vet at jeg har inspirert han til å følge hjertet, til å følge det om sitret i han. Det er DA du er tro mot deg selv. Og den eneste du kan være tro mot er det selv.



Det var en fryd for mitt øre da han hadde tatt bestemmelsen og ringte rundt til sine forbindelser og sa til hver og en av dem « I have to follow my heart». 

Mye har skjedd siden den besluttelsen. Vi har ikke lengre kontakt, Noen mennesker kommer på besøk i livet ditt, andre blir der lenge. Det er en tid for alt under himmelen strå det i Bibelen. 

Sånn er det i livet vårt også. Problemene kommer først og frems når vi prøver å motsette oss det som skjer. 


10 år er det siden jeg kom hit til denne magiske tropeøya for første gangen. 

Har det vært lett på bestemme seg for å bo i en fremmed kultur?
Har det vært en enkel vei?
Har alt åpenbart seg med en gang?

Nei og nei og nei, men men følger hjertet ditt, han fulgte sitt. Det gjør hele forskjellen. Har du noe som kaller på deg? Noe du vegrer å gjøre? Eller vet du at du ikke er på riktig plass, men ikke helt hvilken vei du skal ta?

Kanskje det er noe nytt du skal gjøre, noe som ikke er gjort tidligere? Hvordan kan du da vit hvert skritt? Velger du sjelen vei vil hvert skritt vise seg, av og til skal vi være i stillhet, UTEN å vite hvor vi skal gå.

Sjelens stemme er aldri stille, men den kan være i ro, fordi det er din tid å være i ro en periode. Samle krefter til det som kommer, men følger du sjelens vei vil du alltid klare deg, det du trenger kommer til deg, når du trenger det, kanskje ikke dagen før, kanskje akkurat i syvende time, men det kommer, jeg vet det, jeg har opplevd det igjen og igjen.

Selv har jeg hoppet utallige ganger, og mange av disse hoppene har vært gjort ut av smerte fordi jeg motsatt meg forandringen så lenge at det til slutt ikke ble et valg. Livet tok rett og slett og tvang meg inn i et annet spor, fordi jeg ikke fulgte mitt hjerte.



Takk for at du følger bloggen min, og takk for at du hjelper meg å dele. Vi trenger å være ekte, "tryne" og reise oss igjen, og lære underveis. Livet er en reise, endestasjonen er "5 feet under". Ha det gøy på reisen. 

Klemmer fra Nina