Jeg bor på Sri Lanka, rett ved ekvator og har sol og sommer hele året. Mine fargerike bilder deler jeg i sosiale medier og klart når det begynner å bli mørkere i Norge og gradestokken kryper nedover ser det forlokkende ut å fråtse i sol, strand, tropiske frukter, Buddhist tempel som en av de nærmeste naboene, ferske auyrvediske urter og nytrukket fisk på døra, ligge i hengekøya når jeg er på jobb (jeg har en onlinebusiness) og nyte tropelivet. Det hender jeg ligger i hengekøya og jobber, for det meste sitter jeg inne på kontoret mitt, ofte til langt på natt, det tar mye tid å være grunder. Jeg har ikke funnet ut hvordan jeg kan jobbe tre timer om dagen og bade resten av tiden selv om jeg jobber online og prøver så godt jeg kan å planlegge mine dager.

blogg2-2

Men jeg elsker mitt Sri Lanka liv, virkelig. Da jeg kom hit for snart 6 år siden visste jeg at det var her jeg skulle være. Og jeg dro. Leide meg et hus og slo meg med her.

So far so good. Det jeg har lært er at i alle paradiser er det slanger. Fysiske slanger som her, og mentale slanger som kommer som hverdagsutfordringer. Det er akkurat når du er lengst hjemmefra, uten støtte av venner og familie, overlatt helt til deg selv at du må «face the fear og do it anyway».

Det er ikke alt fra mitt liv i Østen jeg deler. 

Jeg tok ikke bilder av den døde hodeløse katten som lå rett utenfor porten min for noen dager siden dag jeg kom hjem. Jeg hadde vært borte et par dager og det tar ikke lang tid før det kommer en gjennomtrengende stank hvis det ligger lik ute i varmen. Jeg gikk inn, ringte en av mine få venner og spurte hva jeg skulle gjøre. – I dag er det fullmåne la den ligge så skal jeg hjelpe deg i morgen, svarte han. Rett etter ringte det på. Det var en fattig mann som spurte om jeg hadde søppel. (For å få kastet søppel her må du være hjemme, så er du ikke hjemme kommer de ikke innenfor murene dine og får hentet søpla ). – Ai tenkte jeg, han kan fjerne dette liket. Jeg gav han 500 Rupees – ca kr. 25 kroner, en svart sekk og hansker og ba han fjerne det stinkende katteliket. 500 rupees er masse for en tigger, det tenkte ikke jeg på, jeg ville bare bli kvitt stanken.

Jeg tok heller ikke bilde dagen etterpå da samme mannen ringte på og hadde lagt et kattelik midt i porten min. Siden jeg ga han så mange penger (for han) for forrige liket fikk han vel en super superbusiness ide, slenge døde katter utenfor hysteriske hvite kvinners hus og ta penger for å få dem fjernet. – Hva gjør du liksom? Gir du han penger fortsetter han, og gjør du ikke blir katteliket liggende og stinke, alternativet er selvfølgelig å grave det ned selv, men jeg er en pyse.

Jeg tar ikke bilder av søpla mi, når det er en stund siden søppelbilen har vært her og hvite mark tyter ut, eller når jeg har glemt igjen en smule med mat på kjøkknenet så hele kjøkkenbenken er dekt med maur, eller fete kakkerlakker på badet om natta.

Jeg deler ikke på facebook at jeg kan føle meg som verdens mest ensomme menneske på denne jorden. De lokale som bor rundt meg er familie kjære og holder sammen. Jeg bor i et stort hus helt alene. I sommer sklei jeg i dusjen og slo hodet mitt mot dusjslangen som brakk. Jeg lå rett ut på gulvet og badet i blod og vann.  Det slo meg at hvis jeg ikke hadde kommet til meg selv, hadde ingen merket at jeg var borte før stanken fra kroppen min var så ille at naboene hadde tatt seg inn her.

Planene for livet mitt på Sri Lanka var veldige forskjellige fra hvordan det er nå. Jeg bodde med en venn, jeg startet en te-business og alt var perfekt. Men så er det disse slangene da. I sommer da jeg kom ned hadde vennen min giftet seg med en lokal jente (som man gjør her i denne kulturen), min te-business som jeg hadde jobbet døgnet rundt med å få til ble lagt ned, først var det en konkurs, så en til ser det ut som.

Alene og forlatt satt jeg meg ned i stua mi. Det var ingenting som holdt meg til Sri Lanka lengre. Jeg hadde begynt å jobbe online og kunne sitte hvor som helst i verden å jobbe. – Kanskje jeg skal finne et sted, en vestlig verden hvor alt er litt enklere? Tenkte jeg, eller rett og slett flytte hjem til Norge? Jeg tenkte og tenkte, men å tenke gir ingen svar. – Hva sier hjertet ditt, sa en venninne til meg på Skype

Blogg2-5

Jeg lyttet til hjertet mitt, jeg lyttet og lyttet, men å lytte til hjertet sitt er ikke alltid lett. Det er så mange fortyrrelser og rasjonelle tanker som kommer. Men da jeg forestilte meg at jeg skulle forlate Sri Lanka visste det. Dette er mitt hjem. Disse merkelige menneskene som rister på hodet når de mener ja, trafikken og søpla, det å føle seg som en fremmed, som en fra en annen planet, det er en del av pakka, men hjertet mitt og hver fiber i kroppen min hører på en eller annen merkelig måte hjemme her.

Jeg elsker Sri Lanka. Her vil jeg bo. Det er hit jeg er kallet. Så får jeg heller gå gjennom mine frykter for å bli forlatt. Tåle å være alene. Det er en tid for alt under himmelen står det i bibelen og når jeg har tillit til livet VET jeg at jeg får akkurat det jeg skal ha når jeg trenger det.  Jeg har et par gode venner her og jeg vet at når jeg åpner opp døren så kommer det flere. Å bo i Asia med nærværet til Singapore og Malaysia, kunne reise på kurser og skape mitt eget, er verdifullt. Så får jeg heller tåle og være den eneste blonde hvor hodet lyser opp og synes overalt.

Blogg2-3

Livet er et eventyr og som i Josephs Cambells bok «The Heros Journey» kan vi ikke unngå å bli tatt vekk fra det vante, komme inn i en mørk tunnel og ut på den andre siden i lyset hvis vi skal gjennom forandring. Noen av oss må reise langt vekk for å gå gjennom denne transformasjonen, mens andre møter det hjemme i vante omgivelser. Caroline Myss, min åndelige lærer gjennom mange år pleier å si – So you are looking for your highest potential when you don’t dare to go for your lowest?

Det er skummelt å utvikle seg og slett ikke alltid at forandring fryder. Det er tøft å være alene og møte seg selv. Men skal vi favne hele livet er det den eneste veien å gå. Og skal vi favne livet må vi favne kjærligheten. Kjærligheten til deg selv og kjærligheten til livet. Og for meg har det vært kjærligheten til Gud. Det er når jeg tas langt utenfor komfortsonen jeg vet at jeg kommer til et annet og bedre sted. Det har skjedd mange ganger i livet og det fortsetter å skje. Det gjør fremdeles like vondt, men jeg har nå fått en forståelse av hvorfor det skjer – det gjør forskjellen.

Takk for at du leser bloggen min, jeg skriver om litt liv i Østen. Easternliving, feng shui, kinesisk astrologi og ikke minst hvordan vi kan lære av hverandre. Ikke alle skal reise ut. Meninga med livet er vel å lytte til hjertet og følge den stille lille indre stemmen som fortellet oss hva vi skal gjøre og hvor vi skal gå. Den er der hos oss alle, hvis vi bare lytter.

Klemmer fra
nina w

 

 

Få guiden som hjelper deg til julegaver med passion & purpose.

Denne guiden gir deg tips, både til gaver fra hjertet og til at du kan leve med mindfulness gjennom hele julen, fra forberedelsene til selskapelighetene er over. Last den ned Nå.

You have Successfully Subscribed!